arrow-right cart chevron-down chevron-left chevron-right chevron-up close menu minus play plus search share user email pinterest facebook instagram snapchat tumblr twitter vimeo youtube subscribe dogecoin dwolla forbrugsforeningen litecoin amazon_payments american_express bitcoin cirrus discover fancy interac jcb master paypal stripe visa diners_club dankort maestro trash

Norsk landbruk må utvide menigheta si!

I en folkeavstemning i 1994 vedtok Sveits framtidens jordbruksmål. Det norske jordbruksoppgjøret er det kun den innerste kretsen av landbruksmenigheta som forstår.

Like sikkert som at løvet spretter i mai, åpner menigheta i norsk landbruk dørene sine. Én gang i året får vi utenforstående et lite glimt inn i det aller helligste, før menigheta igjen bolter døra. Legger vi øret inntil og lytter, kan vi høre at bonden er misfornøyd med kollekten. Men vi har ikke kunnskap for å forstå hvorfor bonden ikke er fornøyd med jordbrukstestamentet.

Vi må tilbake til etterkrigsårene for å finne opphavet til dagens avtalegrunnlag mellom den norske bonden og staten. Det var knapt med mat, og landet skulle gjenreises.

Norges befolkning hadde behov for stabil tilgang på rimelig og næringsrik mat.

Einar Gerhardsen la grunnlaget for et Norge som skulle styres gjennom forhandlinger. Næringsliv, organisasjoner og myndigheter skulle være likestilte parter.

I dag er Norge det eneste industrialiserte land som har beholdt den årlige avtalen mellom stat og bonde. Det forhandles om målpriser, regulering av tilbud og etterspørsel, samt tilskudd som sikrer bonden inntekt. Til gjengjeld må bonden innfri produksjonsmålene Stortinget fastsetter for landbruket.

Forhandlingene er kompliserte fordi norske jordbruksprodukter presses fra alle kanter. Det enkleste er å skru opp prisene på jordbruksvarer, men da taper den norske bonden markedsandeler.

Samtidig som grensehandelen fortsetter å stige, øker også importen av bearbeidede varer som ost og frossenpizza.

Sveits, som ligger som en øy i Europa, opplevde handelslekkasje til omkringliggende land. Sveitserne besluttet å være konkurransedyktige på ost og vin. Prisen på mjølk ble satt til samme nivå som konkurrerende land. Nedjustering av mjølkeprisen til bonden ble tatt igjen i volumøkning.

På 1990-tallet utarbeidet Sveits de langsiktige målene for landbruk sitt. Politikken i Sveits er fundamentert på et sterkt tollvern, markedsinntekter og økonomiske overføringer, som i hovedsak skjer gjennom direktetilskudd. I en folkeavstemning ble målene for jordbrukspolitikken besluttet.

Flertallet stemte for en matproduksjon som skulle brødfø det sveitsiske folk, velstelt kulturlandskap, desentralisert bosetting og bevaring av naturressurser.

Sveits, som i areal kan sammenlignes med Trøndelag fylke, overfører årlig ca 29 milliarder kroner til landbruket sitt. Tilsvarende tall for Norge er det halve, ca 15 milliarder kroner.

I Norge er matsikkerhet til det norske folk et av hovedmålene i landbrukspolitikken. Da Covid-19 feide inn over landet og nedstengingen startet, begynte folk å hamstre mat og hygieneartikler. Uvitenhet skaper usikkerhet. Hamstring skaper trygghet.

Da Debatten på NRK presenterte de 15 kritiske beredskapsområdene, kunne norsk landbruk brukt den gylne muligheten det var til å dele kunnskapen sin om forsyningssikkerheten. Kari og Ola kunne fått økt kjennskap til den norske bonden, og forstått hvilken ressurs bonden utgjør, både for oss og for samfunnet vi skal bygge framtidens matberedskap rundt. Men neida!

Det var den øverste sjef i NorgesGruppen som beroliget det norske folk om trygg matforsyning. Var dette én av årsakene til hamstringen?

De tre markedsregulerende samvirkebedriftene Tine, Nortura og Felleskjøpet kunne ukentlig ha delt kunnskap med lydhøre forbrukere om matforsyning og beredskapslager. Flere generasjoner kunne blitt oppdatert på hvordan strukturene i landbruket vårt er bygd opp.

At mjølkebonden for eksempel bruker tre år på å produsere en mjølkeku, mens dagligvarebransjen selger mjølk som går ut på dato om fem dager. Slik informasjon kunne fort utvidet horisonten til mange forbrukere.

Covid-19 har likevel bidratt til kunnskap. Uvitende forbrukere har blitt mer vitende. Resultatet er bevisste valg av norske varer. Vi har forstått at uten den norske bonden får vi heller ikke mat.

Aldri har flere utenforstående sett verdien av å bygge norsk landbruk opp og ikke ned.

Men norsk landbruk har lagt seg på samme linje som Gud. Stillhet er makt. Forskjellen er at den allmektige forstår at “Gjør døren høy og porten vid” er den eneste muligheten for å utvide menigheta - dersom framtidige posisjoner skal sikres.

Landbruket må ikke stille sitt lys under en skjeppe, men gjøre som Jesus anbefalte:

Gå ut og gjør alle norske forbrukere til landbrukets disipler. I det minste gode ambassadører for den norske bonden.

Takk for Maten!

Vi deler hverdagen fra norsk matproduksjon gjennom artikler, kommentarer, små historier, video og andre virkemidler. Sammen bygger vi kunnskap og stolthet, og gir næring til den norske bonden og norsk landbruk.

Mer om Heimkunnskap

translation missing: no.cart.general.title