arrow-right cart chevron-down chevron-left chevron-right chevron-up close menu minus play plus search share user email pinterest facebook instagram snapchat tumblr twitter vimeo youtube subscribe dogecoin dwolla forbrugsforeningen litecoin amazon_payments american_express bitcoin cirrus discover fancy interac jcb master paypal stripe visa diners_club dankort maestro trash

Reisefeber

Vel vitende, uvitende og fjernt fra politikeres krasse kritikk, stiller Mor Aase uten reisefeber. Reisen er ferdig plottet. Kartet er klart. Nå er det Solveig sin tur. Hun skal videreføre de kartlagte stiene til neste generasjon søyer på Vårnes.

  Mariann Tveter og Elin Marie Ulsaker      Eirik Jeistad

Tidlig lørdagsmorgen, en uke inn i juni. Rundt husene på småbruket Vårnes, i Ålsbygda overfor Lillehammer, er beitene snaugnagde. 130 søyer med vårens 300 lam har pleiet de inngjerdede innmarksbeitene fra tidlig vår. Fra det øverste beitet, står grinda mot skogen vid åpen. En del av saueflokken har allerede gått til ny mark. Mor Aase og lammene Solveig, Peer og den Grønnkledte, venter fremdeles.

Tiden er inne

Gjeterhunden Molly, seks år, er den uunværlige arbeidskameraten for bonden Kristen. Rastløs og forventningsfull farer hun fram og tilbake. Hun vet at noe er på gang. Så er det endelig dags. Kristen og Molly kliver opp gjennom den bratte lia. Øverst i havninga snur de, og på kommando fra Kristen driver Molly saueflokken jevnt og presist ned mot gardstunet.

Traktor og henger står klar ved sauefjøset. Mens lille Vårin på snart to år, løper rundt og plukker dunballer av løvetann i veikanten, åpner Camilla og Kjell-Ivar de store portene bak på hengeren. De har satt opp lettgrinder som en trakt inn mot åpningen. De erfarne søyene vet hva dette betyr. Ivrig presser de på inn i hengeren. Kun noen få førstereis, som har mistet mora si i trengselen, må dyttes litt på. 

Kristen klatrer langsomt opp i hengeren med vekta i den ene hånda. Det går litt tregt i dag. Gårsdagens pub til pub-runde henger fremdeles i. Før han dro på byen ble traktor og henger strategisk plassert, listene over buskapen kjørt ut, radiobjellene fikk nye batterier, nesten alle lam ble veiet, og mesteparten av flokken fikk markkur mot innvollssnyltere.

Til pers

40200 Mor Aases eneste sønn, 90775 Peer, har lurt seg unna både veiing og markkur. Nå må han til pers. Vektnåla stopper på 22 kilo.

 - Lammene veies ved fødsel, og før vi slipper dem på utmarksbeite, skyter Camilla inn. 


Lammene veies ved fødsel, og før vi slipper dem på utmarksbeite.

Skyter Camilla inn.  - Da vet vi at lammene er friske og i god vekst, og at de er sterke nok til å følge mor gjennom hele sommeren.

Da Peer ble født 24. april, veide han 5,8 kilo. Tilveksten hos 90775 Peer har vært 386 gram per dag.

Det er litt under gjennomsnittet.

Sier Camilla. At Peer deler melka fra Mor Aase med søstrene Solveig og den Grønnkledte, kan være en av årsakene, fortsetter hun. Mens Kristen fortsetter veiinga, forklarer Kjell-Ivar om beitelagets regler for parasittbehandling av dyr som skal slippes i utmark. 

Alle søyer og lam fra Vårnes blir behandlet mot parasitter, for å beskytte dem mot smitte. Parasitter, som også kan kalles innvollsorm og mark, er små dyr som lever i dyr og menneskers mage og tarm. De formerer seg ved egg som kommer ut med avføringen. Larvene fra eggene finnes overalt. På beite, i fjøs og hos andre dyr.  

Innvollsormen snylter på næringa som søya skal produsere melk av. Hos lammene stjeler den energien som de skal vokse på. Den fører ofte til magesyke og diare. Alt dette gir svake og avmagrede dyr, som både er utsatte for sykdom og ved rovdyrangrep.

Øremerket og overvåket

Kristen griper bøtta med halsbånd og bjeller, og Kjell-Ivar fortsetter å notere. Mens Kristen roper sauenes individnummer fra øremerket, finner Kjell-Ivar halsbånd og bjelle, og huker av i lista. 

40200 Mor Aase har fått sitt blå halsbånd, eller hørsje som Kristen sier. På halsbåndet henger bjella og en gul sløyfe. Den gule sløyfa betyr at mor Aase har tre lam. Rød sløyfe indikerer to lam, og søyene med blå sløyfe har kun ett lam. Listene er komplette, og gårdbrukerne er fornøyde. Dataene registreres i programvaren sauekontrollen på fjøspadèn senere på dagen. 

Mor Aase er en av de 20 søyene fra Vårnes som i tillegg skal bære radiobjelle. To ganger i døgnet rapporterer den hvor søya befinner seg i app’n på Kristen sin mobil. Den registrerer også om hun har vært i ro i mer enn fire timer. Da kan det være fare på ferde. 

Er hun rammet av sykdom? Har hun skadet seg? Eller er hun i verste fall tatt av rovdyr? Bonden må raskt ut i terrenget og klargjøre situasjonen. Lammene til søya greier seg ikke alene i utmarka.

Underveis

Alle dyrene er på plass i hengeren. Forskriftsmessig merket og behandlet. Vårin har funnet sin faste plass i traktoren sammen med bestefar. Gjeterhundene Molly og Sanka kjører med Camilla og Kristen i kassebilen. De betaler i bomringen, og åpner grinden for traktoren og følget. De voksne ser på hverandre. Tommel opp. Traktoren starter, og de er endelig underveis.

På svingete veier gjennom skogholt og nybygde hyttefelt, forbi en fjellkirke og to nedlagte matbutikker, tar reisen søyer og lam opp over tregrensa til det vakre fjellandskapet rundt Reina. Der, innenfor Nordseter, har småbruket Vårnes almenningsrett. 

Sauenes beiting holder landskapet åpent og fritt. Hytteeierne rundt Reina har fortsatt adresse “hytte på fjellet” og ikke “hytte i skogen”. De ønsker derfor de verdifulle feriegjestene velkommen.

Endelig ferie

Dørene åpnes. Ferien er i gang. Helt uvitende om at gresset de spiser binder karbon, vil Mor Aase, vel vitende, følge de samme stiene som generasjoner av sauer fra Vårnes alltid har gått, spist, og hvilt langs.

translation missing: no.cart.general.title