arrow-right cart chevron-down chevron-left chevron-right chevron-up close menu minus play plus search share user email pinterest facebook instagram snapchat tumblr twitter vimeo youtube subscribe dogecoin dwolla forbrugsforeningen litecoin amazon_payments american_express bitcoin cirrus discover fancy interac jcb master paypal stripe visa diners_club dankort maestro trash

Tre timer med Grue, Gud og akevitt

Etter 29 år i årlig jordbruksforhandlinger takket han for seg, men flytende potet får fremdeles den pensjonerte departementsråden engasjert.

Tekst: Mariann Tveter og Elin Marie Ulsaker Foto: Eirik Jeistad

I mai 2004 pågikk et av de vanskeligste jordbruksoppgjørene i manns minne. Statens forhandlingsleder Per Harald Grue hadde forhandlet med Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag i tre dager og tre netter til ende. Da løsningen endelig lå på bordet, bar det rett til Dagsnytt 18 med Hans Wilhelm Steinfeld som programleder.

- Kunne du ikke fått litt hjelp av Gud? spurte Steinfeld.

- Jo, om Vår Herre hadde vært litt mindre opptatt av homofile prester, svarte en sliten Grue.

Fra landbruksminister Lars Sponheim tikket det inn en SMS; Det beste du noen gang har svart, med tommel opp. Fra en dypt såret og vonbroten Dagfinn Høybråten, kom beskjeden via hans medarbeidere om at kommentaren ikke falt i god jord.

I hjertet av Follo, noen mil sør for Oslo, ligger kommunen som kan skilte med størst tetthet av akademisk kompetanse. Innbyggerne bor i funksjonelle hus, dyrker sin egen mat i kjøkkenhager, og fremkomstmiddelet er ofte sykkel.

Landbrukshøyskolen som ble etablert i 1859, har skapt kulturen i Ås kommune. Her bor også tidligere departementsråd Per Harald Grue.

Kunnskapsrik, imøtekommende, jovial og korrekt er egenskapene Grue, som statens part, har møtt sine forhandlingspartnere med i de årlige jordbruksoppgjørene gjennom 29 år. Grue er ordknapp om de enkelte forhandlingene, men en befriende snert av humor kan nok ha tatt brodden av de mest fastlåste oppgjørene.

Grue forteller at årene etter krigen ble opphavet til dagens avtalegrunnlag. Det var knapt med mat, og landet skulle gjenreises. Befolkningen hadde behov for stabil tilgang på rimelig og næringsrik mat.

Einar Gerhardsen la grunnlaget for et Norge som skulle styres gjennom forhandlinger, hvor næringsliv, organisasjoner, og myndigheter var likestilte parter. Den første avtalen mellom staten og bondeorganisasjonene, ble godkjent av Kongen i Statsråd 1. september 1950.

I dag er Norge det eneste industrialiserte land som har beholdt den årlige avtalen mellom stat og bonde. Det forhandles om målpriser, regulering av tilbud og etterspørsel, og andre tilskudd som sikrer bonden inntekt. Motytelsen bonden må innfri, er produksjonsmålene Stortinget fastsetter for landbruket.

Kompliserte forhandlinger, fordi norske jordbruksprodukter presses fra alle kanter.

- Det enkleste er å skru opp prisene på jordbruksvarer. Men da taper vi også markeder, forklarer Grue.

- Høykostlandet Norge kan ikke konkurrere på pris. Grensehandelen vil øke, importen av bearbeidede jordbruksvarer som blant annet ost og frossenpizza vil øke, og vi vil rett og slett prise oss ut av markedet, fortsetter Grue.

Sveits, som ligger som en øy i Europa, opplevde handelslekkasje til omkringliggende land. Sveitserne besluttet å være konkurransedyktige på ost og vin. Prisen på melk ble satt på samme nivå som konkurrerende land. Nedjustering av pris, ble tatt igjen i volumøkning.

Det eneste den norske bonden kan konkurrere på i dag, er kvalitet. I 2001 la Grue til rette for økt produksjon av lokalmat gjennom jordbruksoppgjøret. Flere og flere forbrukere prioriterer i dag kvalitet fremfor pris, og gammel håndverkskunnskap har igjen sett dagens lys. Grue traff planken. I dag kan Norge skilte med over 700 nisjeprodusenter som omsetter varer direkte fra gården, for over 10 milliarder årlig.

- Vi har også behov for en felles markedsstrategi fra bonde til bord. Den debatten må vi tørre å løfte, mener Grue.

Men det er flytende potet på flaske som står Grue sitt hjerte aller nærmest. Poteter som ikke kan benyttes til mat. Som engasjert President i Norske Akevitters venner, tok han til motmæle mot Vinmonopolets feilinformasjon om at fatlagring ikke betyr noe for kvaliteten, men har mye å si på smaken.

- Ubegripelig, at faglige rådgivere fra Vinmonopolet kan skille mellom kvalitet og smak, påpekte Grue.

Norsk akevitt har siden 2011 vært en beskyttet betegnelse, på samme måte som champagne. Det kreves at potetspriten er fremstilt i Norge av minimum 95% norske poteter, og modnet på eikefat i minimum seks måneder for fat som er mindre enn 1000 liter, og 12 måneder eller mer, for fat som er større enn 1000 liter.

Men i 2017 rant akevittglasset nesten over for Grue, da landbruksminister Dale ville fjerne tilskuddet på 18 millioner som kompenserer prisforskjellen mellom matpotet og potet til industrien.

- Statens forslag i jordbruksforhandlingene vil skape et avfalls- og miljøproblem, og en langt dårligere utnytting av potetproduksjonen, argumenterte Grue.

Konsekvensen vil bli at produksjonen av norsk potetsprit legges ned, om ikke kuttet i tilskuddet reverseres, konkluderte han.

Grue, en sann forkjemper for norsk matkultur, spør;

- Hvorfor i all verden skal folk drikke fransk champagne til norsk fisk, når vi har utmerket norsk øl og akevitter i verdensklasse?

Den pensjonerte departementsråden, som er født og oppvokst på Lillehammer er i dag styreleder i Atlungstad brenneri, og han dyrker 200 kvadratmeter med matpotet, rødbeter og bønner i sin egen hage.

Grue avslører at en av de foretrukne er Gammel Oppland.

Godt Nytt År!

Takk for Maten!

Vi deler hverdagen fra norsk matproduksjon gjennom artikler, kommentarer, små historier, video og andre virkemidler. Sammen bygger vi kunnskap og stolthet, og gir næring til den norske bonden og norsk landbruk.

Mer om Heimkunnskap

translation missing: no.cart.general.title